Som dere kanskje skjønner, så er ikke jeg en stor blogger. Ikke fordi jeg ikke har hatt lyst, men siden jeg ikke har hatt tilgang til internett hele tiden det siste året.
Thomas og jeg flyttet ut i mai 2010, til lille landlige Mogreina i Ullensaker Kommune. Der har vi bodd siden, og der fins det verken telefondekning eller internettdekning. Så jeg har brukt pcn hos andre så fort muligheten har bydd seg.
Vi trives godt på Mogreina, stille og rolig. Billig leie og kort vei til jobb for meg. Men nå har tiden kommet for å flytte "hjem" igjen. Vi driver å lager leilighet i kjelleren hos svigermor, mye jobb men til slutt blir det drit bra. Der skal vi leve og bo til vi kan ta opp lån og kjøpe noe eget. Det er jo selvfølgelig drømmen, ha et eget hus og betale penger på et lån, istede for å kaste penger ut av vinduet. Vi vil ha hus, dobbel garasje og mye tomt. Kanskje litt borte vekk og for oss selv, slik at vi kan gjøre det vi vil uten å ha noen naboer som klager.
Men, litt om mitt år.
2010 har vært en fint og et trist år. Jeg har fått mange gleder og en kjempe stor sorg. Min kjære Pappa døde 22.11.2010, bare sånn brått uten sykdom eller forvarsel. Han var da på Lanzarote, så det ble mye oppstyr og kanskje en større smerte siden jeg ikke snakket så mye med han i forkant. Eller, jeg snakket med han en uke tidligere, på farsdagen. Han dro nedover en uke før han døde og skulle egentlig være der til april 2011.
Så vi måtte nesten reise nedover, slik at vi kunne si hade til han. Han ble kremert og fikk en fin minnestund i Sjømannskirken. Mange kollegaer kom, pluss oss unga, Anita og Bestemor (som kom ned på ferie den dagen Pappa døde)
Alt har egentlig gått veldig fint med oss, fordi vi har tenkt sånn som Pappa alltid har tenkt. Vi har tatt alt med litt humor og litt tårer omhverandre. Og vi har prøvd å stille opp for hverandre så godt som overhodet mulig.
Nå er endelig gravstenen hans bestilt, kjempe fornøyd med den.
Rune Villgar Norstad
*09.08.1966
+22.11.2010
I en hage av minner, vi møtes hver dag.
Bare litt over et halvt års tid etter Pappas bortgang, ble Pavo avlivet. Pappas hund og bestevenn igjennom nesten 14 år. Han var syk og vi ville ikke la han leve i smerter lenger, så nå koser de seg nok sammen i himmelen. Enklest å tenke sånn, at det er noe mer etter døden. At vi igjen kan treffes, når tiden er inne.
Selv har jeg og Thomas kjøpt oss hund, en liten chiweenie som fikk navnet Turbo. Han følger jo selvfølgelig opp sitt navn, aktiv og sprelsk døgnet rundt. Men jeg forguder han, matmors lille engel:)
Det er i grunn veldig mye å fortelle, siden jeg drøyde så lenge med å skrive. Jeg har jo også forlovet meg med min kjære Thomas<3 Han var så søt og god, fridde til meg på 2 årsdagen vår. Svaret ble JAAA =)
Avslutter alt her, for nå er det lavkarbo lapper som står for tur. De skal inntas i Svigermors nye utesofa som er helt heeeerlig å slafe i.
